Hvordan hente motivasjon til trening?

Motivasjon til å trene kan komme fra så forskjellige kanter, og jeg lar meg fascinere.

Fitnesskroppen

Jeg har for lengst kommet over erkjennelsen at kroppen min ikke ønsker å jage mot en fitnesskonkurranse. Det løpet var kjørt for rundt tretti år siden, uten at jeg hadde prøvd.

Men jeg vet det er drivkraften for mange. Det å forme kroppen til den får perfekte proporsjoner, brun, blank og stram. Buet på de rette stedene og veldig instagramvennlig.

En sånn kropp kan man til og med tjene noen kroner på, om det skulle dukke opp en badedraktprodusent på utkikk etter modeller. Noen har blitt utstyrt med gener som gjør at kroppen ser ut som gull, uansett hvordan den fores og stelles. Og da er det lurt å benytte seg av det mens man ennå er ung.

For på innsiden av kroppen setter det seg til slutt spor etter dårlig behandling.

Stor og sterk

Noen trener for å endelig sette seg i respekt.

Å gå gjennom alle skoleårene med skrubbsår, kutt og ødelagte eiendeler kan få en hver til å ønske å ta igjen.

En dag skal de få se. Jeg er ikke ei pingle, jeg kan ta dem alle sammen. Bare vent.

Kickboksing, vektløfting, løping. Å bli sterkere, raskere, mer farlig. Den som ingen prøver seg på. Det kan ligge mye motivasjon i en trøblete oppvekst.

Det er kanskje ekstra viktig å ikke gå i den fella der man kan få raskere resultater hvis man bare tar litt av det der, som noen tilbyr under bordet.

Det er skremmende ettervirkninger og senskader om man faller for fristelsen.

Best i klassen

Konkurranseinstinktet i trening er undervurdert i min verden. Jeg tror kanskje jeg skylder det instinktet. Eller. Det gjør jeg nok ikke, men siden jeg aldri har vært hverken raskest, sterkest eller den med noen form for ballfølelse, har jeg ikke giddi å prøve en gang. Å måle meg mot andre i sport. Jeg har jo tapt uansett.

Men jeg gråter av glede samtidig med utøvere som står på toppen av pallen etter alle oppturer og nedturer som har fulgt reisen dit. Det har kostet. Og de har ofte fulgt strenge planer underveis. Bare se på brødrene Ingebrigtsen, som et eksempel. Det er ikke mye plass til annet liv der, enn trene, spise, hvile.

Og så er de jo best også da.

Kjolekroppen

Det er om å gjøre å passe inn i den nydelige kjolen til det bryllupet. Fargen er så lekker og den var på salg. Den skal på, uansett hva som må til! Kjolen har hengt der i årevis, som et hån mot hverdagskroppen.

Den hverdagskroppen som ikke rekker å balansere alle måltider, ikke får nok av hverken trening eller hvile, og det eneste den får nok av er besvimelse på sofaen etter å ha fylt opp med sjokolade eller Pepsi Max.

Ungene har endelig sovnet og klesvaska får vente. Den hverdagskroppen skal nå ta seg sjøl i nakken og få på seg den kjolen til det forba… bryllupet om fire uker!

Hverdagsenergi hele livet

Etter at jeg forsto at magen min har gått så lenge med bulk at den nok ikke husker hvordan den kunne bli flat, har jeg gått gjennom min egen motivasjon for trening.

Tidligere hadde jeg et klart motiv: Å bli strømlinjeforma, smette inn i str. 38 (siden jeg bare er 161,5 cm høy) og se dritbra ut også fra siden, i speilbildet på store vinduer.

Og hvordan jeg skulle klare det?

Jo, trene mer og spise mindre… Rekk opp handa alle som har hatt den tanken noen gang.

Det er ikke rart motivasjonen ble borte da. Renska for næringsstoffer, sulten, utmatta og sur så jeg at dette var mission impossible på norsk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått på den rekka der, før jeg skjønte at jeg måtte endre på ett eller annet.

Jeg endret rett og slett på målet mitt. Og på matvanene. Nå, fire år etter ser jeg fortsatt litt ut som ei and i speilbildet på store vinduer jeg går forbi. For både magen og rumpa er synlige deler av kroppen min.

Men rumpa er så stor fordi den er full av muskler, faktisk!

Jeg er skikkelig sterk i beina, rumpa, kjernen og overkroppen. Og magen… Den har huset barna mine, så jeg elsker den.

Om det blåser hardt vær har jeg kraft til å stå imot, og jeg har utholdenhet til å gå over Finnemarka (ikke Finnmark!) til fots, med sekk på ryggen.

Det hjalp veldig å endre kostholdsvanene mine. Og det kanskje rareste hjelpemiddelet mitt er med og holde min motivasjon oppe, hver eneste dag: Aktivitetsarmbåndet mitt.

Ei klokke, altså

Ja, jeg har en liten klokke, ikke sånn fancy shmancy med smarte innslag. Men en som måler pulsen, registrerer hvordan treninga mi er, og som forteller hvordan jeg ligger an i forhold til ønsket aktivitetsnivå.

Denne klokka bidrar til at jeg holder koken, at jeg beveger meg og at jeg noen ganger får pulsen høyt over lengre tid enn ellers. Det er nemlig viktig for meg, siden kondisen min ofte føles som en motspiller og ikke en medspiller. Da er den klokka veldig fin, sånn at jeg kan holde pulsen der det lønner seg for å bedre kondisjonen.

Sponset lenke: Sjekk utvalget av treningsklokker hos Milrab!

Jeg merket ekstra godt den motivasjonen i går, da jeg og ei venninne skulle på fottur i fjellet. Da vi kom halvveis, så jeg at jeg hadde glemt å ta den på meg etter lading, og jeg hadde nesten lyst til å snu! Selvsagt snudde vi ikke, og turen var helt fantastisk.

Men da jeg kom hjem tok jeg på meg klokka, fant fram ljåen og gikk løs på ugress, trær og kvist i bakhagen i fire strake timer! Møkkete, svett og fornøyd kunne jeg konstatere at jeg likevel hadde utført 354% av ønsket aktivitet denne dagen.

Da ble shaken etterpå ekstra god, før dusj og senga.

Min motivasjon kommer innenfra

Jeg trener ikke med mål om å bli ferdig, men med mål om å kjenne at det svir litt, kjenne at jeg er bedre enn før. Ta motbakkene som jeg tidligere ikke orket.

Og målet mitt er så langsiktig at det nesten ikke teller som et mål. Men det er å bli gammel, og sprek nok til å kunne nyte alderdommen. Det motiverer meg hver eneste dag, og mine beste hjelpemidler er riktig ernæring og ei lita klokke.

Hvis du kunne tenke deg å teste ut min frokostshake, eller andre shaker i forbindelse med trening, så er det bare å kontakte meg på Instagram @hverdagsenergi.